Friday, March 25, 2005

Fra Aftenpostens morgenutgave 12/6-03:


Dannelse og mistillit

Med tidligere kirke- og undervisningsminister Gudmund Hernes' skolereformer tas et voldsomt oppgjør i essay-samlingen «Dannelsens forvandlinger». Det er ført i pennen av høyskolelektor Tom Are Trippestad i Bergen.

[Kommentar av]
Per Egil Hegge
Redaktør i Aftenposten

Den ferske boken er et dansk-norsk samarbeidsprosjekt
ledet av triumviratet Rune Slagstad , Lars Løvlie og Ove
Korsgaard . Den siste er lektor i pedagogisk filosofi ved
Danmarks Pædagogiske Universitet; de to nordmennene har også
syslet med opplysningens og skolens filosofi og historie.

Bokens røde tråd er likheter og forskjeller mellom dansk og
norsk skolevesen - et saksområde som har den største
aktualitet ut fra den norske diskusjonen om friskoler.
Kristin Clemets prosjekt ble lovfestet i grundtvigianismens
Danmark allerede i 1855, uten at det har ødelagt dansk
skolevesen. Men vedtaket for 150 år siden bidro sterkt til å
drive utviklingen i Norge og Danmark i to helt ulike
retninger, tross alle likheter.

Krigsdans

De fleste av det knappe sneset med vektige bidrag drøfter
det vanskelige begrepet «dannelse», slik det er formet av
utdannelsesfilosofer og andre tenkere fra Herder og Rousseau
til Kant og Hegel, Grundtvig, Ole Vig og Christopher Bruun,
og slik det har preget skoledebatten i Danmark-Norge gjennom
generasjoner. Ove Korsgaard skriver fengslende om «den store
krigsdans om kirke og folk» med utgangspunkt i det store
debattmøtet i Universitetets gamle festsal i 1872. Her, fire
måneder før Grundtvigs død, gikk den norske
indremisjonsteologen Gisle Johnson til felts mot Grundtvigs
undergraving av kirkens makt ved sin manglende forståelse
for «den syndige Fordærvelses hele fulde Dybde», et felttog
som like sterkt rettet seg mot folkehøyskolen og dens idé.

Beskheten, varigheten, intensiteten i denne debatten er
med på å understreke hvor viktig diskusjonen om skolens og
lærernes rolle har vært i det norske og det danske
samfunnet. Påfallende er det derfor at pedagogikken har fått
så liten plass i tradisjonell historieskrivning. Den som
fremfor noen har bidratt til å løfte temaet frem i nyere
tid, er nettopp Rune Slagstad med sin bok «De nasjonale
strateger» fra 1998. Det var en minneverdig - og lærerik -
episodeda en av våre etablerte historikere under et
debattmøte om boken på Blindern i utgivelsesåret forsøkte å
forvise pioneren Erling Kristvik til «de ukjente pedagogers
gravsted, Slagstad-lunden».

Dannelsen og tukten

Hos oss er dannelsen, som Slagstad påpekte under et
miniseminar nylig om den nye essay-samlingen, blitt borte
fra våre leksika - og kanskje ikke bare der. Det er heller
ikke noe enkelt begrep, eller konsept som man vel ville si i
dag: Tyskere og svensker bruker ordet Bildung (bildning), og
hverken fransk eller engelsk har et tilsvarende uttrykk som
fullt ut dekker.

Et sentralt problem i all pedagogikk er hvor mye tvang (og
i eldre tider tukt) som kunne eller burde brukes. For de mer
disiplinært orienterte av de tyske opplæringsfilosofene med
Hegel i spissen var det utenkelig at noen kunne lære særlig
mye uten et ris i nærheten, og det skulle aldeles ikke bare
holdes bak speilet.

Gjennom Tom Are Trippestads bidrag, godt sekundert av
professor Lars Løvlie, er «Dannelsens forvandling» også
blitt et oppgjør med Gudmund Hernes' reformer og ikke minst
hans politiske operasjonsmetode. Trippestad ser Hernes - som
under overskriften «Mistillitens sosiologi» angripes så
hardt at han nå bør gi lyd fra seg både fra venstre og høyre
bredd i Paris - som en manipulerende og kompromissløs
motstander av deltakerdemokratiet, en eksponent for
mistillit til velgerne og folket. For den vanlige mann
forstår ikke problemenes dybde og må overstyres. Det tar jo
dessuten også så forferdelig lang tid når ekspertenes
innlysende riktige avgjørelser skal ut på høring blant de
mange og sendrektige som ikke har innsikt.

Trippestad begrunner dette kritiske syn med henvisninger
til Hernes' tidligere skrifter og retorikk, og han har
funnet en gullklump av en grøsser: «Hvis de som er gitt
ansvaret, tar feil, har vi i det minste rett til å vente at
det blir interessante feil!»

Det berører ikke først og fremst skolepolitikk, men det
har med følgene av elitetenkning og velgerforakt å gjøre
hvis man her nevner at det ble begått svært mange feil i
forrige århundre, særlig i stater med strukturert ledelse.
De var katastrofale. Men det manglet ikke noe på at de var
interessante. Og som Trippestad nevner: Store menn,
«sannheter» og store løsninger kan føre til riktig store
feil. «Streben etter det perfekte - det eksellente - kan gi
helt katastrofale løsninger.» Sikkerhetsnettet mot disse
katastrofer utgjøres nettopp av det brede og åpne - og
forsinkende - deltakerdemokrati. Trippestad henter her sin
inspirasjon fra den østerrikskfødte Karl Popper (1902- 1992)
mannen som satt på New Zealand og arbeidet i over 20 år med
sitt hovedverk «Det åpne samfunn og dets fiender».

For Popper ble samfunnet aldri perfekt. Det var det som
gjorde det fullkomment - fordi det alltid var nødvendig å
diskutere seg frem til måter å forbedre det på. Gradvis.
Ikke ved dekreter ovenfra eller reformprosjekter som en
maktglad statsråd selv førte i pennen. Men ved vedvarende
debatt, åpen og pågående i de to ordenes alle betydninger.


SITAT
«For Popper ble samfunnet aldri perfekt. Det var det som gjorde det fullkomment.»


Billedtekster:

Dannelsen. Er den blitt borte fra skolen?

Løftet frem. Professor Rune Slagstad setter lys på pedagogikkens betydning for historiens gang.